Leder 20. september 2010
Dagens leder er skrevet av Jan Balstad som er medlem av Seniornetts råd. Balstad har hatt fremtredende verv i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og har vært førstesekretær i LO. Sent på åttitallet var han Handels- og skipsfartsminister i Gro Harlem Bruntlands regjering.
Tanker på veien til et digitalisert samfunn
I 30 år har vi levd med to systemer, et papirbasert og et digitalisert.
Foto Jarle Vinsnes, Wikipedia
For folk flest startet det med personnummeret. For min del likte jeg i sin tid ikke at banken skulle ha personnummeret mitt og vegret meg. Det gikk imidlertid ikke lenge før banken fant ut hvordan de skulle skaffe seg det og i det videre løp fra sjekkheftetiden til i dag har banken stadig hatt sine metoder slik at de fleste i dag sitter hjemme og utfører de samme funksjonene som bankens ansatte gjorde før.
Slik er det nå på de fleste områder: Vil du ikke så skal du. Først får du noen fordeler ved å benytte de elektroniske digitaliserte tjenestene, men etter en tid kommer straffetiltakene. Manuelle tjenester, papir og post skal bort! Du må gjøre jobben selv eller betale ekstra, hvis du i det hele tatt får gjort jobben på den gamle måten. Tast en, tast to, tast tre og vips har du betalt Telenor 5 kroner uten og å ha fått svar på det du skal spørre om. Før var det folk som fikk betalt for å gjøre mange av disse tjenestene for oss. Hvem betaler meg for å gjøre det samme? Har det blitt billigere for meg å bruke alle disse tjenestene?
Jeg er ikke så opptatt av svarene på disse spørsmålene, men noen sitter igjen med straffegebyret den dagen overgangsordningene tar slutt. Er det de som ikke har maktet å ta i bruk de hjemmebaserte funksjonene, eller de som ikke har råd til å betale ekstra for enkle, nødvendige tjenester? Det er det ene viktige spørsmålet.
Det andre er: Hvem har nå ansvaret og for den saks skyld: Hvem tar nå risikoen? Før kunne bankfunksjonæren gjøre feil. Han/hun hadde tellepenger og andre systemer som fanget opp feil slik at kunden ble skadefri. Har vi kunder et tilsvarende system? Noe er gjort, men har vi tenkt grundig nok over den risiko – og den ansvarsoverføring som over tid har skjedd fra leverandørene av varer og tjenester til kunder og klienter? Har du all relevant informasjon når du trykker enter? Det er opprettet en del forbrukertjenester på ulike områder, men virker disse i hverdagen der og da?
Bensinpumpene har vi overtatt, og vi betaler med kort. På en ubetjent Shellstasjon i Sverige fikk jeg noe annet en diesel, og dieselsystemet i bilen kollapset. Hvor var hjelpen, hvem hadde ansvaret? Svaret mitt er å ikke fylle på Shell i Sverige, noe de sikkert overlever.
Et siste spørsmål er den overvåkning vi er utsatt for når vi bruker elektroniske/digitale tjenester. Her spiller Datatilsynet en viktig rolle, men det er ikke dumt at den enkelte også tenker litt over saken. PC, mobiltelefon og kredittkort er i dag kurant å spore for både de snille og de slemme. Før stjal tyven lommeboka, nå stjeler han identiteten din!
MEN, det er utvilsomt en vinn-vinn situasjon vi står overfor. Vi har jo masse fordeler av alt vi kan utføre av tjenester hjemmefra. Alle er jo tilgjengelige hjemme. Banken, posten, butikken, reisebyrået, skolen, likningskontoret, sporten, nyhetene, biblioteket, musikkbutikken ja jeg vet ikke hva du ikke kan få gjort på nettet. Du kan få stilt en diagnose eller finne deg en partner, sannsynligvis på en sikrere måte enn i en mørk nattklubb – det er altså ingen grenser for hva vi kan bruke disse hjelpemidlene til, men vi må tørre å ta dem i bruk.
Det er et tankekors at spennet i befolkningen med hensyn til digital tilgjengelighet er for stor. Ikke nok med det: Fronten beveger seg raskere enn køen. Den blir lengre og lengre, de bakerste vet ikke engang hva som foregår der fremme, langt mindre klarer de å ta innpå.
Det gjøres mye godt arbeid, og Seniornetts oppgave er viktig, men vi må også kunne stille krav til teknologiutviklerne og til dem som utsetter andre for disse nye digitale hjelpemidlene. Jeg ønsker meg en skikkelig dugnad hvor oppgaven er å finne fram til måter som kan gjøre nettbaserte tjenester tilgjengelig for flest mulig, også dem som i dag ikke vet at slike tjenester finnes. Før dette blir et for stort problem, må også myndighetene og de politiske partiene ta ansvar for å lede utviklingen inn på et bedre spor.
Publisert 20.09.10
Oppdatert 11.10.10