Introduksjon til slektsforsking

Når du begynner å tenke på dine forfedre og lurer på hvem de var og hva de drev på med så er mitt første tips å snakke med eldre gjenlevende personer i slekta. Innhent så mye informasjon som mulig før du starter å søke på internett. Det krever både tid og en stor porsjon tålmodighet.
Et annet tips er å skrive navn på personer som er avbildet på gamle bilder på baksiden av bildene. Det vil gjøre jobben mye enklere for de som kommer etter oss, og for deg selv på et senere tidspunkt.

Hvis du bruker litt tid på å lære litt om slektsgransking før du starter arbeidet, har du sannsynligvis spart deg for mye dobbeltarbeid.

Det finnes mange nettsider på norsk og engelsk man kan bruke til å søke opp opplysninger om slekten sin.
Klikk her for å se en oversikt over de viktigste.

Skriv det ned
Ikke alt du kommer over av informasjon er riktig. Opplysninger du finner på internett, i slektsbøker og bygdebøker er ofte resultat av hva noen andre tror er riktig, men det betyr ikke at det stemmer. Som slektsforsker kommer du til å samle haugevis med informasjon, system og orden er derfor nødvendig. Mange slektsforskere samler på navn, datoer og steder. Senere har de innsett behovet for en grundigere undersøkelse av hvorfor og hvordan spesielle begivenheter har funnet sted.

Du tror kanskje at du kommer til å huske det du leser og hører om dine aner. Det kommer du ikke til å gjøre. Kjøp deg derfor penn og papir med en gang, og gjør det til en vane å notere alle opplysninger du kommer over.
Du tror kanskje også at du kommer til å huske hvor du fant opplysningene. Det gjør du heller ikke. Om ett år trenger du å kontrollere om fødselsdatoen til tippoldemor var riktig. Da er det godt å ha skrevet ned hvor disse opplysningene ble funnet.

Notisblokk og penn er det viktigste verktøyet for en slektsforsker.

Når man etter hvert har noen hundre navn man har funnet om sin egen slekt kan det i mange tilfeller melde seg behov for å registrere opplysningene på samme sted. Da kan du begynne å tenke på Slektsforskings programmer. Det anbefales at du prøver 2-4 programmer før du bestemmer deg for hvilket program som føles riktig for deg å bruke.

Begynn med deg selv

Ikke skryt på deg kongelige og adelige eller store gårder og pompøse historier. De fleste av oss har småkårsfolk som aner. Ikke gjør historien finere enn den er.

Trinn 1 er ALLTID å begynne med deg selv. Skriv ned alle opplysningene om deg selv; barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre så langt tilbake som du vet og kan. Desto mer opplysninger du har desto lettere vil det bli å finne frem til riktige opplysninger ved hjelp av verktøy du kan finne på internett.

Etternavn og navnelov

En ting som er lurt å vite er om familien har byttet etternavn oppgjennom tidene, det vil gjøre fremtidige søk enklere. I Norge er det vanlig at familier har byttet etternavn frem til navneloven kom i 1923.

I 1923 fikk vi lov om personnavn i Norge. Nå skulle alle ha et fast etternavn og det var ikke lov å endre etternavnet uten tillatelse fra myndighetene. De som ble født etter 1. juli 1923 ble tildelt et slektsnavn fra far hvis foreldre var gift, og fra enten far eller mor hvis foreldre var ugifte. Ved giftemål skulle bruden ta brudgommens etternavn. Avvik fra dette måtte det søkes om.

Inntil 1923 har eksisterte det ikke noe regelverk for bruk av personnavn. Derfor ser vi at personer kan benevnes med forskjellige etternavn i ulike kilder. Noen ganger med et farsnavn/patronymikon, og andre ganger med et gårdsnavn, eller også yrke som et tilnavn. Etternavn ut i fra gårdsnavnet kunne gjerne endre seg alt etter hvilken gård personen bodde på.

Som slektsforsker er det praktisk med bruk av farsnavn/patronymikon før denne formen «stivnet». Da visste man automatisk at når en person het Hansen, var han sønn av Hans. Og hvis ei dame het Eriksdatter, var hun datter av Erik.

Noen ganger med et farsnavn/patronym, og andre ganger med et gårdsnavn, eller også yrke som et tilnavn. Etternavn ut ifra gårdsnavnet kunne gjerne endre seg alt etter hvilken gård personen bodde på.

Det motsatte av et patronym er et matronym. Et matronym er et navn som er avledet fra morens navn i stedet for farens. Dette var mindre vanlig enn patronymer, men det forekom i noen kulturer og samfunn. For eksempel, hvis en mor het Anna, kunne et barn få et etternavn som Annasdatter (Annas datter) eller Annasson (Annas sønn).

Matronymer ble ofte brukt i tilfeller hvor moren hadde en sterkere sosial eller økonomisk posisjon enn faren, eller i samfunn hvor kvinnens rolle var mer fremtredende.

Som slektsforsker er det praktisk med bruk av patronymikon (fars navn) før denne formen «stivnet». Da visste man automatisk at når en person het Hansen, var han sønn av Hans. Og hvis ei dame het Eriksdatter, var hun datter av Erik.

Mens minoritetsgrupper som samer, kvener, skogfinner (etterkommere av finske innvandrere) og romanifolk (tatere) følte seg tvunget til å ta i bruk sen-navn som et ledd i fornorsk­ningen av deres navn. Selv om det ikke var utstedt noe pålegg fra myndighetene om å skifte til norsk klingende sen-navn, foreligger flere vitnemål som tyder på at særlig samer og kvener opplevde et slikt press.

Derfor kan man ofte i tida fram til loven kom, se at man kan veksle for eksempel mellom Ole, Ola og Olav, det var den som skrev som bestemte, og en og samme person kunne bruke flere skrivemåter alt etter som hvor formelt det var eller etter dagsformen. At det skal være én fastlagt skrivemåte har senere blitt noe som er selvsagt.

Dagens navnelov er datert 7. juni 2002 (nr. 19), og er den tredje loven ved dette navnet. Den første kom 9. februar 1923 (nr. 9), og var den første lovmessige reguleringa av navnebruk her i landet. Den ble erstattet av en ny navnelov den 29. mai 1964, og den ble stående til 2002.

Først etter 1964 da vi fikk innført personnummer med 11 sifre ble det ikke lenger nødvendig å identifisere en person ved navn.

Sperrefrist
Mange vil kanskje tro at det vil være mulig å finne alle personer som lever og har levd, og alt om dem, men slik er det ikke. I Norge har vi strenge personvernregler. I dag er både folketellinger og kirkebøker sperret med 100 år, mens reglene kan variere for andre kilder.

Du kan finne mer informasjon om dette hos Arkivverket: https://www.arkivverket.no/kom-i-gang-med-arkiv/taushetsbelagte-opplysninger.

De fleste av oss må regne med å måtte stoppe ved 1600-/1700-tallet. Men resultatet vil uansett være mange navn i din slekt.

Still opp for andre

Det er mange som ønsker å få vite om slekten sin. Vær rundhåndet og raus når andre trenger hjelp og informasjon fra deg. Du vil få mangfold tilbake. Slektsforskere er hyggelige mennesker – vi hjelper hverandre gjerne.

Slektsgransking er en spennende og morsom hobby. Den har den fordelen at en kan legge den til side når motivasjonen ikke er på topp, og ta den opp igjen når krefter og arbeidslyst flommer over. Du blir aldri ferdig. Det kommer stadig inn nye opplysninger og nye navn som dukker opp. Alltid. Ha det gøy!